En julekrans blir til...

I dag har jeg laget julekrans til døra. Jeg hadde lenge tenkt på at jeg ville lage en, men så hadde jeg ikke fått gjort det i mangel av materialer. Jeg har lett etter grantrær i parken opptil flere ganger, uten hell. Men, da jeg var i parken i dag, kom jeg plutselig over noen trær som var blitt kappet opp, og innimellom stubbene lå det masse granbar! Åh, lykke!

Russerne må tro jeg er hakke gal der jeg kommer hjem fra parken i boblejakke (!), flate vinterstøvler (!) og en pose med kvister (!) på metroen. Ingen pelser eller høye hæler?! Og hva i alle dager skal jeg mer en pose med kvister?!Hjemme hadde jo alle skjønt hva jeg skulle og hvor jeg kom fra, på denne tiden av året..

Kongler fant jeg heller ikke i parken, og siden jeg ikke har klart å oppdrive noen hobbybutikker her hadde jeg gitt opp tanken på dem. Helt til jeg tok meg en tur på bokhandelen (av helt andre grunner), og fant kongler i en pose. På BOKHANDELEN, naturligvis. Selvfølgelig.

Men her er altså resultatet.

Råmaterialene

Her er kransen når jeg har bundet sammen hengebjørka

Her er kransen når jeg har fått på granbaren

Her har jeg fått på noen kongler og litt snøspray

Og her er den ferdige kransen!

Marshrutka! Marshrutka!

I dag har jeg kjørt marshrutka for å komme meg til min "Indian cookery class". En marshrutka er en slik buss:

Sjåføren har på seg skinnjakke, en skikkelig tykk en. «Det er jo så varmt her inne!» tenker jeg, og konkluderer med at det må være for looken sin skyld. Han ser ut som en skurk rett ut av en Guy Ritchie-film. På et eller annet vis klarer jeg å overbevise meg selv om å stole på denne mannen med munnen full av gulltenner, og matchende gullring og -armbånd. Mannen har jo på seg sparepengene sine!

Over ansiktet har han et par skitne, gamle gullfargede solbriller, så jeg kan ikke se øynene hans i speilet. Jeg sitter i midten av et bredt sete bak sjåføren. Beina mine er most mot Ford Transit'ens seter trukket i skai. Det finnes ingen setebelter, og jeg tenker hvor perfekt bevegelsesmønsteret mitt ville vært hvis vi kræsjer.

Jeg holder meg fast som best jeg kan mens vi flyr av gårde, og jeg prøver å tenke på alt jeg må huske når vi kommer frem. Plutselig blir jeg brått revet tilbake til virkeligheten og tenker at jeg kanskje ikke kommer til å overleve denne turen, når jeg blir mer og mer klar over at sjåføren har skrevet sms de siste 3 minuttene, mens han ser ned på telefonen sin, og ikke på veien. Av og til rykker han til og styrer bussen unna møtende trafikk.

På en merkelig måte stoler jeg på denne mannen allikevel. Noen sa til meg en gang at «Jeg stoler mer på en som lever av å kjøre, enn på en hvilken som helst annen sjåfør», og «Det er sånn de kjører her, og det er hvis du ikke kjører sånn at problemene oppstår». Jeg prøver å fortelle meg selv at det at sjåføren tilbakevinner kontrollen etter et nonchalant blikk på veien er et tegn på hans meget erfarne og gode kjøreegenskaper. I hodet mitt lager jeg meg en historie om at han sikkert var et sovjetisk vidunderbarn som kjørte rally, og at nå som disse dagene er over tjener han til livets opphold ved å kjøre marshrutka i 90 km/t rundt krappe hushjørner. Det er derfor han kjører som en rallyfører!

Han har et svært, polstret ratt, og en pakke med tynne sigaretter på dashbordet. Han tar en sigarett ut av pakken, og setter albuene på rattet mens han tenner opp. Han holder sigaretten opp til vinduet, så røyken blir sugd ut.

Jeg henger på ettersom vi flyr bortover veiene. Jeg tenker på kjørestilen. Han kjører virkelig fort - det virker i allefall sånn. Girvekslingene er raske, og han akselererer på de rette strekningene. Jeg ville definitivt kjørt saktere rundt den svingen!

En gammel Lada foran oss innbyr til forbikjøring. Jeg strammer rumpemusklene, biter tennene sammen, og tenker på hva jeg driver med i de siste minuttene før jeg dør. Men plutselig er vi forbi, og lettelsen er et faktum.

Det finnes ingen logikk - han slår ned farten til sneglefart når vi må krysse trikkelinjene, mens bussen omtrent tar av på en fartsdump like etterpå. Han spinner rattet til høyre og til venstre mens han prøver å unngå hullene i veien, fremdeles akkurat som en rallyfører. Han bestemmer seg for at solbrillene må pusses, og tar øynene helt vekk fra veien mens han leter etter noe å pusse dem med så de skal være plettfrie. Ironisk, i grunn, jeg har mistet oversikten over hvor mange nesten-ulykker det har vært. Eller er det nøye kalkulerte manøvreringer?

Pannen rynker seg i konsentrasjon, og han retter på jakka ved å rykke armene forover. Han blir ytterligere fokusert. Etter som turen forløper får jeg en utrolig respekt for hans evne til å ikke kræsje. Rett etter at jeg har tenkt det, tar jeg meg selv i det, og ser etter noe som er laget av tre som jeg kan banke på. Knærne mine er hvite av å bli presset mot setet foran meg, og magemusklene får seg en skikkelig treningsøkt på denne berg- og dalbanen.

Endelig er jeg fremme ved min destinasjon. Marshrutka-turen er ikke over før den er over.

Noen ganger må man bare "ride it out" og stole på ting utenfor din kontroll.

1. søndag i advent

1. søndag i advent kom og gikk, og huset ble pyntet til jul! Siden russerne ikke feirer jul før 7. januar er vi også de eneste som har pyntet, men sånn får det bare være! Her er noen bilder fra pyntinga: 

I love the smell of vodka in the morning....

Å hjelpes!

I dag morges gikk jeg på metroen kl 09.43 i retning Sokolniki. Herr Pent-Kledd ved siden av meg stinker av Ruski Standart. Vel, det kunne like gjerne vært Stoli, eller til og med Absolut. Men man drikker da vel ikke frokost, gjør man vel?! 

Dette er ikke uvanlig i Moskva by. Jeg ser ofte dresskledte menn som lukter av vodka, på sin vei til kontoret. I går kveld, da jeg gikk til butikken, gikk jeg forbi en mann som satt på enden av en benk. Han snudde seg bakover, kastet opp hele ølen han akkurat hadde styrtet, før han snudde seg tilbake og forstsatte på sms'en han skrev. Didn't miss a beat...

Det er kanskje av disse årsakene at mennene som kjører metroen (de er visst nesten utelukkende menn; jobben er nemlig så teknisk og krever mer presisjon enn en kvinne kan håndtere..........) må melde seg på en eller annen Metro innsjekkings-stasjon kvelden før skiftet deres starter, og tilbringe natten der. Det er vel for å sørge for at de er edru når de skal på jobb!

Uansett. På første stopp ble jeg bokstavelig talt skjøvet ut av vogna. Da metroen stoppet, og dørene åpnet seg, prøvde alle å komme seg ut samtidig. I begynnelsen klarte jeg å snu meg, og kroke ryggen, slik at bølgen av mennesker skle lettere over meg. Men så ble bølgen til en tsunami, og jeg ble skjøvet av vogna og inn i menneskene som stod og ventet på platformen. Damen jeg landet på var veldig forståelsesfull. «Det er nok tryggere her ute» oversatte jeg hennes vennlige reaksjon til. Da jeg endelig kom meg på metroen (igjen), gav hun meg to konspiratoriske tomler opp. Jeg lo.

Hun trodde vel jeg hadde inntatt flytende til frokost.

Mine 10 ting som er verdt å vite om Moskva...

...gjorde at jeg ble valgt ut som ukens reisetipser på Aftenpostens reisesider, og vinner av et reisegavekort på 2500 kr! Disse skal muligens brukes på en tur til København på nyttårsaften..

Her er link til artikkelen i Aftenposten!

Snøen har kommet!

Den første snøen har kommet i Moskva i dag. Skal bli spennende å se om den blir liggende!

Jeg blogger nå fra telefonen min. Alt er så tilrettelagt for blogging nå, at jeg kan sitte på Starbuck's i Arbat og blogge om det forferdelige livet jeg lever. ;-) Så får vi se da, om dette hjelper på innleggsmengden...

10 ting verdt å vite om Moskva

10. Kast ikke bort tiden din i Moskva på å prøve å forstå køsystemene.

De aller beste antropologene og sosiologene har enda ikke skjønt dem. Det eneste som er nødvendig er å skjønne de uskrevne reglene for køing. På matbutikken, f eks, er ting ganske normalt. Folk stiller seg i noe som likner på én kø med trallene sine, akkurat som i Vesten. Men hvis du må til legen, en advokat, eller (Gud forby!) en byråkrat, føles det som om du har landet på Mars. Når russere ankommer steder som krever køer, spør de høyt: "Kto posledniy?" ("Hvem er den siste idioten her?"). Russere hater å stå i kø så mye som noen, noe som har resultert i et inviklet system som innebærer at de går ut av køen for å gjøre andre ting; som f eks å stå i en annen kø. Men før de går ut av køen spør de den som står rett bak dem om å holde av plassen dems i køen. Skjønner? Så når du står i kø på et kontor tror du kanskje at det bare er 30 personer foran deg, før du oppdager 4 timer senere at det egentlig var 3 ganger så mange.

9. Forgjengeroverganger er for zebraer

Regn ikke med at biler, lastebiler, motorsykler, busser eller andre motoriserte kjøretøy vil stoppe for deg, eller i det hele tatt slå ned farten, ved en fotgjengerovergang. Overgangene er bare veiledende. Dog, Moskva har nylig vedtatt strenge lover vedrørende akkurat dette, selv om det ikke ser ut til at de virker..

8. Bruk underganger og overganger

Aldri, aldri, prøv å krysse en 4-felts vei i Moskva uten lyskryss, underganger eller overganger. Heldigvis ser autoritetene i Moskva ut til å være klar over faren ved dette, og bygger disse nærmest over alt.

7. La gullet bli hjemme

En bekjent av meg ble anbefalt å ikke ha på seg gullklokka si når han går på gata i Moskva, og hadde i overraskelse svart "Men selgerne i grønnsaksbodene på gata har jo mer gull i munnen enn jeg har i safen min!". Vel, 'nuff said.

6. Russerne biter ikke; de foretrekker kylling

Hvis ikke de er sofistikerte vegetarianere, vel og merke. Russere - til tross for stereotypene som oppstod under den Kalde Krigen - er vennlige, intelligente, og vil til og med kanskje starte en samtale med deg, hvis de oppdager at du er en eksotisk utlending. Sannsynligvis vil du kunne fortelle gode historier om mennesker du treffer i Moskva. Men bruk sunn fornuft, som overalt ellers.

5. Før du kommer til Moskva, frisk opp dine litterære kunnskaper

F eks kunnskapen om Ernst Hemingway, Jack Kerouac og Jack London. Russere er, fremdeles, ivrige lesere. Men vær også forberedt på diskusjoner om Tolstoy, Dostoyevsky, Bulgakov og Nabokov. Og for all del, frisk opp kunnskapene om Alexander Pushkin! Statuen av ham, som står på Pushkin plass, er blitt et av de mest populære møtestedene i byen, og du scoorer ekstrapoeng som du sier at du vil møtes der.

4. Ta alltid av deg skoene når du går inn i et russisk hjem

Det er møkkete på gata - enkelt og greit!

3. Det er ikke bjørner på den Røde Plass

Det er sant; jeg har sett det selv. Det finnes ikke bjørner på den Røde Plass! Det farligste du opplever her er hårete souvenirselgere...

2. Russere er overtroiske

Kort oppsummert: Gi aldri blomster i partall, gi aldri lometørkler eller bestikk i gave, ta aldri noen i hånda gjennom en døråpning, ikke plystre innendørs, ikke skål for en baby som ikke er født, ikke sett en tom flaske på bordet, ikke feir jubileer på forhånd, og ikke feir 40-årsdagen din. Men vær så god; åpne paraplyen innendørs!

1. Kle deg opp når du skal ut om kvelden

Russere elsker å pynte seg, og gjør det gjerne når de skal ut om kvelden. På enkelte steder kan man ikke ankomme i en vanlig taxi en gang. Og enkelte damer må få biler til håndvesken sin, enda de selv ankommer bakpå kjærestens motorsykkel....

Velkommen!!

En ekte moskovitt..

..må ha russisk pelshatt av hvit polarrev!

Biff Stroganoff

I mer enn fem hundre år var Stroganoffene en av de rikeste og mektigste familiene i Russland - det var de som erobret Sibir og gjorde det til en del av det russiske imperiet, det var de som mer eller mindre egenhendig finansierte Peter den stores krig mot svenskene, og la grunnlaget for etableringen av St. Petersburg. Da den russiske revolusjonen kom, rømte de få gjenværende Stroganoffene til mer vennligsinnede land. Men deres innflytelse var så stor at, selv om de hadde mistet det meste av sine eiendommer, så beholdt de sin opphøyde posisjon.

I eksilmiljøet var de fortsatt de mest fornemme, og i Lenins nye Sovjet, ble Stroganoff-palasset gjort om til museum til minne om aristokratiets livsstil, også det en slags hyllest. Men hvordan kan det så ha seg at Stroganoff har blitt navnet man gir til alle litt vonde gryteretter? For mange er biff stroganoff noe man finner i frysediskene og de brune kafeene. Den hadde blitt til en vekselvis skummel og intetsigende kjøttgryte (noen ganger klarte den å kombinere begge deler på én gang). Det som er sikkert er at biff stroganoff aldri var en simpel rett.

På samme måtte som Stroganoffene heller ville bli overkjørt enn å jobbe på fabrikk, var det utenkelig at biff stroganoff ville bli folkelig mat. Med sin blanding av de to kostbare elementene kjøtt og fett, var det en rett som alltid ville tilhøre herskerne - og i Russland fortsatte den å gjøre det, også etter at de hvite var drept eller i eksil og de røde satt ved makta. Det var rettens vandring vestover som førte til dens fall. På femtitallet ble biff stroganoff populær i USA og Vest-Europa. Først ble den sett på som noe litt fint og eksotisk, men etter noen få år i eksil, fikk den dårlige venner og ble lurt inn i gastronomiens mørkeste bakgater.

Jeg hadde vel ikke smakt en ekte stroganoff før jeg kom hit. En av de største forskjellene på den biff stroganoffen som er god, og den som nesten tar livet av deg, er at kjøttet ikke er av aller simpleste sort, og heller ikke er kokt i filler. Her er kjøttet bare så vidt brunet i panna, og deretter lagt til side helt til like før gryta skal serveres. Det er også vanlig å ha i noen dråper brennevin eller hetvin. En god oksebuljong eller -kraft gjør mye for smaken. Hvis rømmen er romtemperert når du har den i, skal det være mindre sjanse for at den skiller seg - selv om jeg ikke har lagt merke til særlig forskjell. Hvis du får tak i noe ungarsk eller annet østeuropeisk paprikapulver, så er det en klar fordel.



Nok til 4:

700- 900 gram oksekjøtt, mørbrad eller ytrefilet
salt og pepper
2 ss vegetabilsk olje
4 ss smør
2 sjalottløk, finhakket
400 gram sjampinjong
2 ss madeira, portvin eller konjakk
2 dl oksekraft eller -buljong
1 1/2 dl rømme eller crème fraîche
1 ss dijonsennep
1 ss finhakket dill
1 ss paprikapulver

Skjær kjøttet i terninger. Så skjærer du soppen i fire, for du har selvsagt kjøpt litt små sjampinjonger. Det er noe ved å skive sopp jeg bare ikke er noen stor fan av, kvartstørrelsen ser uansett tøffest ut. Så var det løken. Om du er en som griner litt når du kapper løk kan det lønne seg å ikke puste med nesa. Bare munnen. Hakk den opp. Stek soppen i masse smør/margarin/olje. Når soppen begynner å brunes, ha i løken. Ha også i madeira/portvin/cognac. Når løken er blank kan du helle blandinga over i en skål. Ingen grunn til å oversteke. Vi steker soppen først fordi vi vil ha sånn snasen stekeskorpe på den, dvask sopp er fælt.

Stek biffen i omganger, sørg for å koke ut gryta mellom hver runde kjøtt. Med litt flaks sitter du da igjen med et par desiliter god kjøttkraft etterpå. Stek alt kjøttet, og legg det tilbake i gryta. Hell på kjøttkraften også, så har du en helt ellevill kjøttsuppe. Det er på tide å sause litt til. Sleng i ca et halvt glass tomatpuré. Rør det godt inn, og sniff litt. Gode ting. Når tomatpureen er rørt inn og har dannet en fin sjy (sjy er ujevnet saus) med kjøttkrafta er det på tide å kaste i cremefraiche og sennep. Bland godt inn, men la det for all del ikke koke, da skiller cremefraichen seg.

Server med et dryss paprikapulver og tilbehør av eget ønske. Det er vanligst å servere med tykke eggenudler, men jeg foretrekker potetmos eller ris.

Velbekomme.

Discovery's Moscow Metro

Kunsten å holde seg varm...

Det har vært kaldt i Moskva den siste uka. Temperaturen har ligget på rundt 10 grader på det høyeste, og den har vært nede i rundt 0 grader om natten. Varmeanlegget i leilighetene er sentralstyrt, så det har vært svært kaldt inne også. Sentralvarmeanlegget skrus ikke på før det har vært 5 sammenhengende dager med en gjennomsnittstemperatur på under 8 grader.

Kristian var i Bankok og Kuala Lumpur i forrige uke, og slapp unna den kaldeste uka. Heldiggrisen. Jeg tilbrakte dagene under dyne, tepper og påkledd ull, ull og ull. Russerne holder seg varme ved å ta varme bad. Det skjønner jeg godt, når en tur ut viser at det bare er et par grader kaldere ute enn inne.

Moskva har blitt rammet av en uvanlig tidlig vinterkulde, og salget av ovner har gått opp 30 % over de siste ukene. Derfor har Rådhuset nå bestemt at de skal gjøre et unntak og skru på varmen over hele byen innen onsdag, ca. 2 uker tidligere enn normalt. Og akkurat nå hørte jeg sildring i radiatoren i stua, og varmen er kommet på! Det setter vi stor pris på, siden temperaturen skal fortsette å holde seg på ca 8-10 grader den neste uka.

Men det er også gode nyheter: Kulda vi opplever nå kommer fra nord, og ikke fra Atlanteren, noe som øker sjansene for en såkalt «Indian Summer» med temperaturer opptil 20 grader i oktober.

Sentralvarmeanlegget, derimot, slås ikke av dersom vi faktisk får en Indian Summer. Når det først er skrudd på, står det på til våren.

Back in business

Endelig var det på tide å oppdatere bloggen igjen. Vi har vært svært dårlige på det i det siste, men nå begynner et nytt og bedre liv! Jeg er endelig online igjen, etter ukesvis med problemer med nettilgangen. Så nå er det ingen unnskyldning lenger!

I helgen hadde vi besøk av Håkon og Karen. Håkon er fetteren til faren til Kristian. De kom med toget fra St. Petersburg på søndag morgen, og Kristian hentet dem på stasjonen. De kom og satte fra seg bagasjen, før vi tuslet bort til nabolagets kirke, for å oppleve en ekte russisk-

ortodoks messe. Vi kom kl 9, da messen skulle begynne. Karen og jeg hadde skjørt og sjal på hodet, som skikkene tilsier. 

Kirken var utrolig vakker innvendig, med gull og ornamenter rundt utallige ikoner. Gull er fargen som likner på Himmelriket, og brukes også for å gi en uendelig dybdefølelse i ikonene, som ellers kunne virket flate og livløse. De andre som var der stod enten i kø for å få forbønn av en av prestene, eller gikk rundt og tilba ikonene. Etter godt og vel en time var presten ferdig med forbønnen, og selve messen begynte. Det var ingen stoler i kirken, så vi stod bare spredt rundt i kirkerommet. Med jevne mellomrom korset hele menigheten seg, før de bøyde seg forover. De tente også stearinlys. Alt dette foregikk samtidig som messen.

Prester, kantorer og altergutter oppholdt seg mest inne i et avgrenset rom, som er alterrommet. Alteret er atskilt fra resten av kirkerommet med et såkalt ikonostase, som er en billedvegg. Dette representerer skillet mellom det himmelske og den jordiske verden. Presten hadde mye på hjertet, og pratet og pratet. Altergutter kom og gikk, med stearinlys, eller forgylte bibler som ble vist frem til menigheten, som fremdeles korset seg og bøyde seg. Forsangere sang av og til vakre sanger. Nesten hele messen ble sunget - såkalt chanting - med unntak av selve prekenen. Søtlig røkelse ble spredt rundt i kirkerommet, som et tegn på helgeners "søte bønner" som stiger opp til himmelen. Røkelsen brenner i en курильница, som er en gullforgylt brenner som henger i 3 kjettinger som symboliserer treenigheten.

Etter 2,5 timer var det et øyeblikk med oppbruddsstemning, så vi benyttet sjansen til å snike oss ut. Vi var slitne etter å ha stått og bøyd oss så lenge, og var i nesegrus beundring for de gamle damene som holdt ut. Det tydet på at de fortsatt ikke var ferdig med dagens tilbedelse. Vi gikk heller hjem og spiste frokost.

Etter noen timer med avslapping og skravling gjorde vi oss klare til å dra videre. Vi tok banen ned til Kropotkinskaya, og kom rett ut til Храм Христа Спасителя (Cathedral of Christ the Saviour), som er den høyeste østortodokse kirken i verden. Dagens kirke er en moderne replika av den orginale katedralen som ble revet i 1931 for å gi plass til et monument til sosialismen. Replikaen stod ferdig i 2000. Vi gikk videre over en av mange broer over Moskva-elven, og gikk langs Красный Октяърь (Red October sjokoladefabrikk) bort til Монумент Петру Великому, Monumentet til Peter den Store.

Etter denne fine spaserturen inntok vi en lett middag på Restaurant Bon 2 by Novikov & S+arck. Jeg hadde hatt lyst til å spise her i nesten ett år - det er nemlig den store franske designeren Philippe Starck som har designet interiøret. Og sjelden ser man et slikt interiør. Det er tatt helt ut, og er så spesielt at det grenser til det groteske. Men fra en designers synspunkt skal han ha ære for at han tør skape noe som er helt på kanten av hva som er akseptert. 

Maten var god, og det var en annerledes og spennende restaurantopplevelse.

Etter at vi hadde fått litt mat i magen tok vi banen opp til den Røde Plass, og spaserte bort til Bolshoi-teateret, hvor vi hadde billetter til kveldens visning av Madama Butterfly. Hovedhuset i Bolshoiteateret har vært under oppussing siden juli 2005, og åpner ikke før i 2009. Derfor vises nå alle oppsetninger på den Nye Scene. Den var imidlertid ikke mindre storslått, og det var en fantastisk opplevelse å se en så kjent opera i Russlands nasjonalteater. Oppsetningen var en minimalistisk versjon, med enkel scenografi og kostymer. Håkon hadde skaffet fantastiske billetter på første rad, så vi hadde virkelig god utsikt både til scenen og orkesteret i orkestergraven. Det fristet definitivt til gjentakelse, så kanskje det neste blir å se en ballett?

Håkon og Karen ruslet en tur til den Røde Plass, mens Kristian og jeg dro hjem. Kristian er i Kuala Lumpur hele denne uka, og måtte pakke litt til avreisen på mandag.

Før han dro på mandag spiste vi lunsj sammen, før jeg dro videre for å treffe Karen i Arbat. Håkon var på jobb, så vi tilbrakte noen timer med intens skravling på Starbuck's, før hun dro tilbake for å komme seg av gårde til flyplassen. Det var en utrolig flott dag på søndag, med mange store opplevelser vi kommer til å leve lenge på!

U.S. Independence Day

Endelig var det helg igjen, og planene for lørdag var å feire 4th of July, U.S. Independence Day. Det ble arrangert i regi av Amcham (American Chamber of Commerce in Russia), på et nydelig sted som heter Kuskovo Estate. Programmet for dagen inneholdt disco med DJ, bands, Coca-Cola-konkurranser (gjett hvem som var hovedsponsor), raffles og selvfølgelig fyrverkeri. 

Etter å ha tuslet rundt og sett på bodene og livet en stund hopper noen plutselig foran oss. Det var Katja fra Last Stoppers Club! Hun stod i kø for å kjøpe pølser og øl, men vi fikk vite at flere kjente satt i et telt litt lenger bort. Og riktig nok, der satt de alle sammen; Eric, Tim, David, Christian.. Og noen flere vi ble kjent med; Erik og Mariza. 

Køene til ølbodene var lange, så vi kjøpte mye øl i slengen. Mye øl. Til slutt var to bord fulle av øl, men vi slapp i det minste å stå mer i kø den dagen. 12 kr halvliteren er til å komme unna med! Så vi drakk, og skålte. Rocket litt til russiske rockeband, og drakk og skålte litt til.

Fyrverkeriet var flott, enda det regnet hunder og katter. Da det var over fikk kvelden en brå slutt, da militsia kom og kastet oss ut. Avtaler ble gjort for brunch dagen etter, og vi gikk hver til vårt.

Søndag var vi på den avtalte brunchen. Den ble inntatt på Starlite Diner, et koselig sted i ekte amerikansk diner-stil, midt inne i en park. Ekte dagen-derpå-mat ble inntatt, og neste stopp var Europeisky kjøpesenter i Kievskaya. Der fikk jeg endelig prøvd og kjøpt den etterlengtede kjolen til bryllupet til Henning og Ewelina, og det til og med på salg! 

Jeg har knyttet mange kontakter denne helgen. Jeg har utvekslet telefonnummer, mailadresser og visittkort. Alle er så innstilt på å "give me a life in Moscow" at jeg er helt rørt. Alle kjenner noen jeg kan ta kontakt med for å prøve å få meg jobb. Alle vil spise lunsj med meg. Alle vil treffe oss i helgene.

Endelig føles Moskva også litt "mitt".

Nytt utseende på bloggen!

Endelig har bloggen fått et utseende jeg er fornøyd med! Jeg har begynt med digital scrapbooking, og headingen ble et resultat av dette.

Pappa har forresten bursdag i dag, så pappa:

GRATULERER MED DAGEN!!

Nordmann funnet død i Russland

Jeg stod opp i dag, og gikk inn på VG-Nett for å lese litt nyheter. Kristian hadde allerede gått på jobb. Hovednyheten slår mot meg som et hardt slag i magen:

Jeg skynder meg inn i artikkelen - phew - ikke i Moskva, ikke Kristian... Tragisk er det like vel, og mine tanker går ut til familie, venner og kolleger her i Russland.

Tilbake i Moskva!

Jeg er endelig tilbake i Moskva etter nesten 2 mnd i Norge for å gjøre ferdig skolen. Veldig deilig å være ferdig, men utrolig uvant å ikke ha mye å gjøre.

Kristian hadde bestilt taxi til meg på flyplassen, fikk jeg vite. Jeg var glad for å slippe å måtte betale 5 skjorter og 2 armer for taxien man får på flyplassen, men var kanskje en smule overrasket over at han ikke skulle møte meg på flyplassen.

Passkontrollen var lang. Folk stormer mot lukene, og dytter og sniker for å komme først. Nordmenn i køen ser stort på hverandre, der 10-15-20-25 stykker sniker seg foran dem i køen. Tiden går, og etter en time i kø begynner folk å miste tålmodigheten. Det er tilløp til slåsskamp i køen, når en mann prøver å stå på retta si, og gå frem til passkontrollen når det er hans tur. En dame fiker til ham, og går frem. ”Har du komt deg i taxien?” spør Kristian på sms. Ikke sjanse i havet. 1,5 timer tok passkontrollen denne gangen.

Når jeg endelig kommer meg gjennom kontrollen, plukker jeg opp bagasjen min, og kommer meg ut. Der skimter jeg et par velkjente ben og overkropp bak et skilt med ”Tone” på. Kristian er taxien min! Gjensynsgleden var stor. Vi praier en pirattaxi, og kommer oss hjem. Der venter vakre roser på meg.

Lørdag dro vi i Moskva Zoo. Vi var ikke de eneste. Her var det familier, venner, kjærestepar... Dyrene var dorske i varmen. Noen hadde det bedre enn andre, som isbjørnene, som badet og trikset for publikummet. Triksing er visst noe bjørner kan, for selv den russiske brunbjørnen gjorde triks. Belønningen kom i form av gulrøtter fra publikum. Bjørnene kunne til og med vinke! Vi så vanlige dyr – som skjærer og hester – og mer eksotiske dyr. Her kan nevnes zebra, giraff, antilope, løver, maursluker, beltedyr, apekatter av alle slag, gepard...

På kvelden gjentok vi suksessen fra bursdagen min, og inntok middagen på Restaurant Shanti, like ved leiligheten vår. På kvelden skulle det være konsert på Club Shanti i underetasjen, men siden Russland spilte EM-kamp ventet de ikke folk før langt ut på natten. Vi dro i stedet hjem, og så kampen på TV. Da Russland slo Nederland, og semifinalen var et faktum, brøt jubelen ut blant russerne. Vi hørte jubel, tuting og fyrverkeri fra gaten, så vi gikk ut for å se. Bilene kjørte frem og tilbake i gata, med folk hengene ut av vinduene mens de viftet med russiske flagg og ropte. Skulle Russland nok en gang vinne en konkurranse i år?

Onsdag var jeg på jobbintervju hos et tysk arkitektkontor som starter opp i Moskva i disse dager. Sjefen var 30 min forsinket, og da han endelig kom hadde jeg tidenes merkeligste jobbintervju. ”Så du er designer” spurte ham, og jeg kunne bekrefte. Ja, for de skulle nemlig ikke ansette designere i Russland. All designingen ble gjort fra Tyskland! Litt smalltalk, og jeg gikk. Hvorfor jeg ble kalt inn vet jeg ennå ikke.....

Torsdag var vi på Hard Rock Cafe og spiste og så semifinalen mot Spania. Ikke like mye gledesutbrudd denne gangen, men feire gjorde de like vel...

Denne helgen har vært rolig. Lørdag handlet vi inn til neste uke, og om kvelden var det tid for et nytt Last Stoppers Club treff. Vi var visstnok ikke like mange denne gangen, men det ble koselig for det. Jeg traff en kjempesøt jente, som jobber like ved leiligheten vår. Vi har en lunsjdate i morgen!


Alt i alt; livet går sin vante gang her i Moskva.

Last Stoppers Club

I helga hadde eg mitt første møte med Last Stoppers Club. Last Stoppers Clubb er ei laus samling av unge og gamle i utlendighet og russarar i Moskva som den siste lørdagen i månaden tar på seg tropehjelmen og ekspedisjonsstøvlene og utforsker utkantane av Moskva by. Konseptet går ut på å reise til den siste stoppen på ei utvald t-baneline og besøke den lokale puben, restauranten eller parken og ta eit par øl med dei som bur i området. Turen denne gongen gjekk til Tsjelkovskaya, nord i Moskva.

Oppmøte var satt til presis klokka 20 på Kurskaya stasjon, blå linje. Eg var tidlig ute. Dette kunne verte spennede. Treffe nye folk sjå nye deler av byen, plasser som ein normalt ikkje ville oppsøkt. Eg ser etter nokon som kan likne på ein gjeng med tørste eventyrarar. Ikkje nokon som utmerker seg umiddelbart. Eg har eit ungt par i kikkerten. Og når eg høyrer dei prater engelsk tar eg kontakt. Vi er visst dei første. Det går nokre minutter og der dukker det opp ei til; "Last Stoppers?". Vi bekrefter. No strøymer det på, og når klokka er slagen vi ein god gjeng på nokon-og-tjue.

Stemninga er god. Nokon er veteraner og har vert med på dette før. Dei fortel om dansing med babusjka'er og russsisk forbrødring. Andre er som meg heilt nye - vi høyrer på med store auge. Etter ca 20 minutt og eit togbyte er vi framme ved endestasjonen. Som nysgjerrige ørkenrotter stikk vi hovudet opp av jorda. Kva venter oss her? Det er overraskende mykje faktisk. Her er fleire kafèer og barer, butikker torg og boder. Nok ein gong vert ein minna på kor stor denne byen faktisk er. Og den veks i alle fall fortare enn tbaneutbygginga klarer å holde følge. Etter litt om og men vert vi einige om ein stad vi går inn. Vi klarer å overtale servitøren til å organisere bord slik at vi kan sitte saman. Han er ikkje vanskeleg å be sjølv om han må flytte andre gjester til andre bord. Praten går lett. "Hei, kva-heiter-du-ifrå og kva driv du med elles?" Det er ei samansatt gruppe. Unge og eldre, studenter, lærarar, advokater, arkitekter, it-folk, og økonomer. Alle har sine erfaringer og historier frå Moskva og andre byer som dei gjerne deler. Ein er advokat frå LA og slekter på Mendelsson. Besteforeldra hans utvandra frå Tyskland.

Etter eit par timer er det avgarde til neste stad. Er det ein stad med litt musikk og dans her? Vi tar over ein ny bar. Ikkje noko dans, men dei har i alle fall musikk. Nye folk å snakke med. No to frå ulike idèelle organisasjoner som jobber med forretningsetikk. Dei tilbyr forelesninger og konsultasjon til bedrifter og banker i Russland som handler med vesten.

Tida går fort snart er det oppbruddsstemning og vi gjer oss i veg til metroen igjen. Nokre av oss skal videre ut på byen. Månedskortet mitt er gått ut og eg må kjøpe nytt. Det tar litt tid og når eg kjem ned på perrongen ser eg dørene på tbanen lukker seg. Alle dei andre er ombord. Heldigvis har eg fått eit par telefonnummer som eg kan ringe - berre tbanen kjem til neste stasjon så eg får dekning. Eg står klar til å trykke på ring i det vi køyrer inn på stasjonen. Men eg kan legge mobilen fint i lomma igjen. For der står heile gjengen og venter. "Leave nobody behind..."

Eg ser fram til neste siste stopp.

Oh, lykke!

JESS!! Det varme vatnet er tilbake! Og det nesten ei veke før tida. Ikkje til å tru... Eg var litt usikker på det der; om dei lar varmtvatnet vere avskrudd ut tida av prinsipp. Men, nei. Laaang varm dusj. slutt på å vaske hendene i isvatn og te-kokaren kan flytte tilbake til kjøkkenet. Ehrrm... Og heller ingen unskyldning for å la oppvasken stå lenger.

Mandag såg eg ein motorsyklist verte køyrd ned av ein bil

Eg var på veg heim frå flyplassen etter ei helg i Oslo. Drosja nærma seg gata der eg bur og eg kunne sjå inngangen til "Krasnye Vorota", metrostasjonen min. Brått høyrer eg det kvin kraftig i bremser. Både eg og drosjesjåføren kaster på hovudet og ser til venstre. Det er i ettertid vanskeleg å skilje mellom kva ein har sett og kva ein berre har registrert. Ein bil er i ferd med å bråstoppe. Ein toppboks går i bakken med eit smell. Om eg ser føraren bli reven av sykkelen før han sklir bortover asfalten veit eg ikkje . Men det ser i alle fall stygt ut. Sykkelen fortset uten førar eit stykke før den velter og gneistene står.

Både eg og drosjesjåføren ser forskrekka på kvarandre. Er han i live? Vi har passert men bak oss ser eg motorsyklisten sette seg opp. Han tar etter foten men klarer det ikkje. Bilisten har stoppa og er på veg til han som ligg nede. Andre har også stoppa. Det er lite eg kan gjere så eg betaler for drosjen og går av ved metrostasjonen.

Å vere motorsyklist i ein by der bilane kontinuerlig skifter fil på kryss og tvers kan ikkje vere lett. Samtidig har motorsyklistane her i byen rykte på seg for å holde stor fart og drive hasardiøs køyring. Dei køyrer lett frå trafikkpolitiet som ofte vert ståande fast i kø. Eg nevnte episoden for ein av mine russiske medarbeidarar. Han berre rista oppgitt på hovudet. "Crazy bikers...", var alt han hadde å sei.

Chelsky! Chelsky!

Eg høyrer dei allerede når eg går på tbanen. Vognene er fulle. Det er Chelsea supporterane og. Dei hopper opp og ned og syng for full hals. Eg er på veg til Tinkoff for å sjå Man U - Chelsea. Andre er på veg til Luzjniki Stadion.

Eg er heldig. Ikkje lett å få bord på ein av stamplassane til oss i utlendighet. Ein fyr spør meg om eg er britisk. Han har ein kameramann på slep. "Nei", seier eg. Han fortel at han skulle så gjerne hatt kontakt med nokon britar. "Du finn dei nok her i kveld", seier eg og smiler. Eg får bord og bestiller litt mat og ei øl. Rundt meg sit suporterar både frå Man U og Chelsea. Stemninga er høg. Klokka er 10:40. Lagene kjem ut på banen og stemninga hever seg betraktleg. Ein klapper for begge lag og for enkelte spelarar som vert vist på skjermen. Det er nok ei lita overvekt av Chelsea-supporterar. Det er i alle fall dei som gjer mest lyd frå seg.

Så går avsparket. Jubel! Første sjanse for Man U. Åååh. Ikkje god nok... Corner. Dårlig corner. Frispark. Blokkering av ch. Nytt frispark. Og gult kort. Chelsea får ein sjanse. Corner. Så scoring av Ronaldo! Halve baren jubler den andre halvdelen stønner som i smerte. Det vert heia og hoia. Stor sjanse for Chelsea men Man U redder. Kontring at Man U. To store sjanser. Eit bord med Chelsea-supporterar får stor oppmerksomhet. Tre kameramenn og fleire fotografer svermer rundt dei. Straffe. Stemningen står i taket. Men det er bom! Så scorer Chelsea. Taket løfter seg. Pause...

Kampen er igang igjen. Ny stor sjanse for Chelsea. Ein til. Så tredje sjanse for Chelsea. Frispark til Man U. Chelsea-bordet rister på hovudet. Usamde med domaren. Det går i blitzlampene kvar gong dei skåler. Fotografane vil ha levande fotball. Corner til Chelsea. Jentesupporterane toger rundt i lokalet med eit Chelsea flagg. Corner til Man U, men ikkje noko utbytte. Forsøk på skudd frå Man U. Blir felling frå Man U. Er det straffe? Skudd mot mål men i stolpen! Nytt angrep frå Chelsea. 10 min igjen. Chelsea. Vi er på overtid. Vert det ekstraomganger?

Første ekstraomgang. Utfall frå Man U, men det vert avverga. Jubelen går over i frustrasjon. Innkast frå Chelsea. Nytt skot mot mål. Åååh! Tverrlegger! Skade hos Chelsea. Chelsea prøver seg men bommer. Man U kjem, men bommer. Corner. Første ekstraomgang ferdig.
Andre Ekstraomgang. Dei haler ut tida for å avgjere på straffe. Frispark til chelsea men bom.

Det vert straffekonk. Stemninga på Tinkoff er elektrisk. Alle står. Supporterane heier. Vi veit korleis det gjekk. Det vart ikkje noko gull til Chelsky. Ute regner det. Det vil nok kjøle ned feiringa på Den Raude Plass i kveld.

Eg skal ikkje skryte på meg å vere nokon sportskommentator. Her kan du lese fullt kampreferat.

Canada: 4 - Russland: 5

Slik høyrest det på sportsbar når Russland scorer sigersmålet over Canada:

Og slik ser det ut i hovudgata Tverskaya ti minutt seinere:

Gratulerer med dagen!

Så var dagen her som heile Moskva har venta på - laurdag. Men for oss Nordmenn så er ikkje dette kva for helst laurdag. Det er Nasjonalaurdag - nesten litt som 9. mai. I høve dagen stod eg opp ein time tidlegare enn eg pleier for å varme vatn og ta meg eit godt bad.

Lukka ville det slik at nokre vener hadde funne vegen til Moskva denne helga. Eg møtte dei ved hotellet på Tverskaya og saman rusla vi nedover mot den Raude Plass. Det var ikkje få som kikka både ein og to gonger på den vesle gjengen med norske flagg som kom nedover gata.

Etter ein enkel frukost ga vi oss i veg mot den norske ambassaden for 17. mai feiring. På vegen møtte vi både ein og to nordmenn som slutta seg til det vesle fylgjet vårt. Det var ikkje vanskeleg å finne fram til ambassaden. Korpsmusikken og røyken frå grillane viste veg.

Etter at ambassadøren hadde helsa velkomen var det oppstilling til toget. Det var ikkje det største 17. maitoget, men med ca 250 oppmøtte så var det sikkert ikkje det minste heller. Seansen vart foreviga av det lokale fotobyrået.

Det offisielle programmet starta med "Ja, vi elsker". Og ein syng skjelden nasjonalsangen med slik innleving som når ein er i utlendighet. Deretter var det tale for dagen. Fredrik, ein av ungdomene i det norske miljøet, oppsummerte kort og greit kvifor vi var samla for dagen. Så var det fleire musikalske innslag samt opplesing av telegram frå Slottet, før maten var servert. Her var det kanapèar med mykje godt pålegg, men det var nok pølse med lompe eller brød vi satte størst pris på.

Kvelden blei avslutta med middag på "Datcha ved Pokrovke" før festen fortsatte inn i dei små timer.

Hurra for 17. mai!

Don't panic... and always bring a towel.

Desse orda vil ein gjerne forbinde med Douglas Adams "The Hitch-hikers Guide to the Galaxy". Men like gjerne kunne ein ha henta dei frå "The Expats Guide to Moscow" - dersom det skulle finnast ei sånn bok. Kvart år må Vatn- og kloakketaten gå over alle røyr og tunellar for å inspisere og gjere utbetringer. Dette er for å sikre at folk har tungtvatn i springen, varmtvatn i sentralvarmeanlegget og skittvatn - det vert spyla ned med tungtvatn. Her i byen stenger dei derfor av vatnet slik at arbeidet skal kunne gjennomførast. Og dei stenger ikkje av vatnet i gården nokre timer midt på dagen. Heller ikkje for nokre dagar. Nei, her stenger dei av vatnet i kvar bydel i tre veker!

Dette har mange konsekvenser for moskovittane. Ein får ein god mulighet til å få seg nye vener, talet på besøkande i treningsstudio og banya-er auker, men mest merkbart er likevel at lufta på metroen og andre tett befolka stader får ein noko stramare karakter.

Ein av dei fyrste dagane i mai vart sentralvarmen skrudd av. Det var greit så lenge utetemperaturen var over 20, men så dala den ned mot 7-8 grader og no har det vert ganske kjølig i leiligheten nokon dager. På tirsdag skrur dei av varmtvatnet.

Eg har heldigvis alliert meg med kollega Janne; eg får låne dusjen hans så lenge eg er uten varmt vatn og dei får låne dusjen vår når varmtvatnet forsvinn hos dei. "Just bring a towel..."

9. mai - Sigersdagen

Medan andre land minnes dei falne, feirer Ivan og Tatiana over heile Russland sigeren over Tyskland i 1945. Det er vel det næraste ein kjem vår 17. mai. Likhetene er mange; ein varmer opp med nokon gode gamle marsjer før ein trekker ut i gatene og parkane, det er flagg og faner og det er tog.

I år var det for fyrste gong siden 1990 ikkje berre soldatar men og tyngre våpen som blei vist fram. Sjølv stod eg i eit kryss ved Majakovskaja Metro. Folk stod alt langs gatene og strekte hals. Massivt oppbud av politi og soldatar passa på at folkemengda holdt seg på fortauene. Dei fleste har med seg fotoapparat eller kamera - prøver forskjellige vinklar, zoom, med blitz eller utan. Alle vil ha eit minne frå den store dagen. Det ser ut til at paraden vil komme frå to retninger for so å samlast ned Tverskaja mot den Raude Plass.

Brått går det eit sus gjennom forsamlinga. Ei gruppe soldatar kjem i springmarsj og blokkerer den eine sidegata. Men ingen ting skjer. Falsk alarm. Folk ser på kvarandre og går tilbake til kvileposisjon.

I det fjerne høyrer vi svak buldring. Er det indianarane som kjem? Nei! Lavt over hustaka frå den Raude Plass kjem det brått to helikopter. Stemninga stig. Noko roper: "PABEDA!"; "SIGER!". Andre svarer: "'ORRA!!" og med det same flyg eit bombefly med eskorte like over oss. Og så eit til. Ei pause - så nye fly. Jagarfly denne gongen. Slik fortset det i fleire vender.


Alle har augo retta mot himmelen. Flya er borte men vi har fortsatt motorbrøla i øyrene. Det er då vi oppdagar at dei to gatene er fulle av tanks og andre militære køyretøy. Dieseleksosen sig oppover gata. Kolonnene i sidegate får komme inn først. Det brøler i motorer og bakken rister - fyrst mindre køyretøy, deretter tanks og andre panservogner. I mellom kjem det mobile rakettutskytingsramper. Nokon køyretøy har rakettar fullt synlege der dei ruller nedover gata. Andre har sigarliknande røyr på lasteplanet. Eit par er like lange som eit vogntog. Er det atomvåpen som glid forbi oss på få meters avstand? Ikkje godt å sei - men ryktene vil ha det til det.

Sidegata er tom og kolonnene i hovudgata set seg i rørsle. Meir av det same. Tanks og kanoner, panserkøyrtøy og sigarhylser. Så er det slutt og berre diesellukta er igjen. Paraden fortset ned mot den Raude Plass og den nye presidenten og hans folk. Eg går for å ete lunch.

Kva er vel ikkje meir naturleg enn å besøke sigersparken på Sigersdagen - tenker eg. Det har og ca 1 millon Moskovitter gjort og. Det er ein stim ut av metro stasjonen Park Pobedy. Det er ikkje noko anna å gjere enn å følge stimen og sjå kvar ein hamnar. Etter sikkerhetskontrollen inn i parken løyser det seg opp og ein kan bevege seg fritt. Folk rusler omkring, det er is og brus og pølser i brød. Og som vanleg i russiske parker er det sjasjlik (grillspyd) og øl. Nokon leiker seg med draker andre nytter høvet til å besøke krigsmusèet som ligg i parken. Det er satt opp scener med underholdning. I løpet av kvelden skal det vere fleire konserter her.

Rundt meg ser eg krigsveteranar - nokon i uniform, andre kun med dekorasjonane sine. Alle ber på ein bukett med langstilka nelliker. Unge går bort til dei - kanskje for å gratulere eller i alle fall på ein eller annan måte å vise respekt for det dei har gjort.

Kvelden vert avslutta med fyrverkeri før feiringa fortset i Moskva sine gater til langt ut i dei små timer. Flya som skulle holde regnet unna har landa - det er overskya og eg kjenner eit par droper mot kinnet.

(P.S. Eg går ut frå at når du ser dette med ei anna skjermoppløysing enn det eg har så vert heile layouten føkka. Det er ikkje akkurat noko avansert layoutprogram dette her...)

Dagen før dagen...

Tone har reist tilbake til Oslo for å gjere ferdig studiene så det har vert litt tomt i leiligheten denne veka. Men det er nok å gjere på jobb - og tida flyg når ein har det morro.

Eg har prøvd å få unna det siste papirarbeidet for at flyttelasset skal gå så "smooth" som mulig gjennom tollen. Det kjem nok ikkje til å skje. Har ein ikkje rett underskrift og rett stempel på rett papir, kan ein sjå langt etter flyttelasset. I dag har eg vert til Notarius og fått skrive Power of Attorney slik at flytteselskapet kan innføre tinga våre på mine vegne.

Elles har Moskva førebudd seg på den store feiringa av 9. mai - Victory Day - dagen då tyskarane blei kasta ut av landet. I fleire veker har dei pussa og malt blomsterkasser, kosta fortau og hengt opp dekorasjonar. Ryktene seier at det til og med er fly som flyg rundt Moskva som strør ut kjemikalier slik at det ikkje skal regne på paraden som skal gå over Den Røde Plass. Vi får sjå kva morgondagen vil bringe... Det er i alle fall fri så får ein nyte sola medan ein kan.

Mai!

Nå var det jammen lenge siden sist jeg hadde skrevet her! Dagene flyr av gårde..

Stort sett har uken min gått med til å være i parken i finværet, sammen med Nina og Emilia. Kroppen har fått litt farge, og fregnene titter frem. Vi har også vært og spist lunsj sammen med gutta, en gang på Kolbasoff (som nevnt sist), og noen dager etterpå lagde vi lunsj til gutta hjemme hos Nina og Janne.

1.-mai helgen er frihelg her i Russland. 1.-mai var vi en tur på Den Røde Plass for å se om det var 

noe opptog eller noe slikt, men det så vi ikke. Det var imidlertid flust med militære og politi over alt. 9.-mai-feiring er stort her, så de holdt på med rigging til dette på plassen. Vi spiste lunsj på en kafé på Tverskaya (hovedgata), før vi dro hjem. 

2. mai hadde vi 1,5-års dag. Vi tok en sen morgen, og koste oss hjemme. Senere møtte vi Janne, Nina, Emilia og Jannes foreldre på en meksikansk restaurant som heter Pancho Villa, til lunsj. Det ble avtalt at vi skulle komme til dem på kvelden for å spise typisk finsk 1.-mai dessert. Da vi kom hjem fikk jeg den første bursdagsgaven min (i tilfelle regn dagen etter), og det var en gitar til til Guitar Hero-spillet på Nintendo Wii. Så da ble det spilt noen runder sammen, før vi dro til Sokolniki og dessert. Etterpå ble Janne med ned til oss for å spille litt Nintendo, og vi spilte boksing hele gjengen og er stive og støle nå.

Så var det tid for bursdagen min!! Ble vekket av en koselig telefon fra mamma og pappa som var på Beitostølen. Så fikk jeg den andre gaven min, som var et nyyydelig smykke fra Dyrberg & Kern. Vi hadde store planer i dag, så vi inntok frokosten på kafeen på hjørnet, før vi tok t-banen. Jeg har gjort en oppgave om t-banen her i Moskva, så vi kjørte først litt rundt for å se de stasjonene jeg hadde omtalt, og tok bilder. Så dro vi til Gorkyparken. Her tuslt vi litt rundt og 

så på livet, før vi spiste shashlik (grillede spyd) og drakk øl. Etterpå tuslet vi videre, og fant en benk hvor vi drakk medbrakt champagne!

Etter at champagnen var inntatt fant vi elvecruise-stasjonen, og tok elvecruise fra Gorky parken, forbi Kremlin og til endestasjonen. Egentlig er ruta lenger, men det hadde vi ikke tid til pga. en bordseservasjon på kvelden. Vi rakk så vidt hjem om før vi gikk til en restaurant Kristian hadde fått tips om, som lå like i nærheten. Den het Shanti, og var en thai/vietnamesisk restaurant med et utrolig kult interiør! Det er også tealounge der. Vi spiste nydelige kongereker og ris kokt i kokosmelk.

Da vi kom hjem fra restauranten var vi så slitne at vi la oss med en gang. Verdens beste bursdag! 

I dag er Kristian i et kundemøte (i dag er faktisk en arbeidsdag her i Russland), og i mens skal jeg pakke. For i kveld reiser jeg hjem til Norge for å gjøre ferdig skolen. Så fra nå av blir det opp til Kristian å oppdatere denne bloggen!

Vår i Moskva!

Det er så deilig vær her i Moskva for tiden! Sist skrev jeg at det var lummert og fuktig, men jammen har ikke sola kommet tilbake.

Jeg var en tur hos Nina og Emilia på onsdag, og vi klikker virkelig godt sammen. Emilia liker meg kjempegodt hun også, og klatrer på meg, og smiler og ler. I følge Nina skjer som regel ikke dette med folk hun bare har møtt et par ganger før, så det var utrolig koselig.

Våren begynner å titte frem, og bjørka har fått museører. Gresset er grønt og langt, og tulipanene på alle statuene rundt omkring blomstrer.

Vi har fått oss russiske telefonnr. nå, og det gjør det jo litt billigere å ha kontakt oss i mellom. Men lett var det ikke å få abonnement her! Kristian dro på mobilbutikken og skulle ha 2 SIM-kort. De kikket fælt i passet, fælt i visumet, og fælt på ham. Til slutt begynte de å fylle ut skjemaet, noe motvillig. Men ikke snakk om at han kunne få 2 SIM-kort! Han gikk innom igjen på vei tilbake fra jobb, men de husket ham, og det var fremdeles «njet!». Jeg gikk derfor innom morgenen etter, men siden vi er av samme nasjonalitet skjønte de jo at vi hører sammen, og også jeg fikk et bastant «njet!». Men tilslutt dro Kristian til Beeline (leverandøren) sin egen butikk, og der var det ikke noe problem!

Forøvrig venter og venter vi, på en TV-mann som skal installere et nytt punkt i stua, slik at vi kan få norske kanaler. Men han dukker ikke opp. Litt frustrerende!

I morgen er det ny lunsj med Janne, Nina og Emilia, og da skal vi på Колбасоф (Kolbasof), som er en pølserestaurant like ved jobben til Kristian og Janne. Veldig god mat til en billig penge!

I dag har jeg fått en mail av en dame som hadde funnet mailadressen min på et forum for utlendinger i Moskva, og som lurte på om jeg fremdeles lette etter jobb. Hun var selv interiørdesigner, og skulle jobbe her for 2 tyske firmaer som skal starte opp her sammen. De lette etter russiske interiørdesignere som kunne engelsk, men det skulle bevises svært vanskelig. Så jeg hadde visst gode sjanser!! Kryss fingrene for meg alle sammen!

Og til slutt vil jeg bare oppfordre til en ting:

Skriv kommentarer, hilsener og tilbakemeldinger her i bloggen!! Det er så koselig å høre fra dere der hjemme, og se at det er noen som leser bloggen vår. <3 

Privjet!

Janne, Nina og Emilia

Da var helgen over for denne gang. Lørdag gikk med til litt shopping av noen småting vi trengte, og på kvelden hadde vi hjemmelaget pizza, øl og et nytt spill vi kjøpte til Nintendo Wii. Veldig gøy!

På søndag var vi invitert i 1-årsdag til Emilia, som er datteren til Kristians finske sjef Janne, og kona hans Nina. Emilia fikk så mye leker at hun ble rent overveldet! Nina og jeg fant umiddelbart tonen, og har allerede planer om å være mye sammen fremover! Allerede i dag så vi dem igjen, da Kristian og Janne tok med Nina, Emilia og meg til lunsj på en ukrainsk restaurant. Nydelig mat!

Etterpå brukte jeg et par timer på å handle - vi har nemlig funnet et stort og billig supermarked, men det er noen metrostopp unna. Men det er definitivt verdt turen! Her finner man det meste!

Det er utrolig lummert og klamt i Moskva for tiden. Det regner, som ikke akkurat hjelper på en allerede høy luftfuktighet. Vi håper på bedre vær!

Privjet!

Tilbake i Moskva..

Da var vi tilbake i Moskva etter mormors begravelse. På en måte var det godt å komme tilbake, men på en annen måte var det kanskje litt ekstra ensomt etter å ha hatt tett program med alle dere vennene våre hjemme.

I dag har jeg lært noen ting:

1) Det er ikke gull alt som glimrer, noe er også skrapmetall

Jeg skulle nemlig på butikken og kjøpe bl.a. hakkede tomater, og fant en boks der det stod noe med "tomater" på. Den hadde lik etikett som hjemme, så jeg plukket den med meg. Det var i allefall ikke hakkede tomater, men heller tomatpuré! Lurer på hva de bruker SÅ mye tomatpuré til...

2) Russerne er ikke begeistret for meksikansk mat

Vi skulle ha kylling-fajitas-form til middag i dag, men jeg klarte ikke å oppdrive hverken tortillas eller jalapenos. Husker forsåvidt at det var samme problem i Italia. Men jeg fant nå noen russiske lefser som jeg plukket med meg, uvitende om de var søte eller potetkaker. Men de funket nå på sitt vis, de var i det minste ikke søte!

3) Kyllingbryst er nettopp det; kyllingbryst

Kyllingfiletene så så store og deilige ut der de lå, men det var nettopp fordi de var kyllingbryst, med medfølgende brystkasse! Jeg er ikke så flink til å filletere kyllingbryst, har jeg også funnet ut i dag...

Men vi har i det minste fått inn de siste møblene i leiligheten nå, og ting begynner å komme ordentlig på plass, så nå er det bare å vente på flyttelasset!

Ting går seg til

Ikke så mye som har skjedd her borte i det siste, men vi kommer nå i stand i leiligheten, og ting begynner å komme på plass. Ikea kom med noen av tingene i går, og kommer og monterer i morgen, også skal vi kjøpe resten i morgen.

Reiser hjem til Norge for å være med i mormors begravelse på fredag, men kommer tilbake til Moskva på onsdag.

Adressen vår er forresten:

Ул. Садовая-Черногрязская, дом 3Б кв 73

107078 Москва

evt.

Ul. Sadovaya-Chernogryazskaya 3B ap. 73

107078 Moscow

Privjet!