I dag har jeg kjørt marshrutka for å komme meg til min "Indian cookery class". En marshrutka er en slik buss:
Sjåføren har på seg skinnjakke, en skikkelig tykk en. «Det er jo så varmt her inne!» tenker jeg, og konkluderer med at det må være for looken sin skyld. Han ser ut som en skurk rett ut av en Guy Ritchie-film. På et eller annet vis klarer jeg å overbevise meg selv om å stole på denne mannen med munnen full av gulltenner, og matchende gullring og -armbånd. Mannen har jo på seg sparepengene sine!
Over ansiktet har han et par skitne, gamle gullfargede solbriller, så jeg kan ikke se øynene hans i speilet. Jeg sitter i midten av et bredt sete bak sjåføren. Beina mine er most mot Ford Transit'ens seter trukket i skai. Det finnes ingen setebelter, og jeg tenker hvor perfekt bevegelsesmønsteret mitt ville vært hvis vi kræsjer.
Jeg holder meg fast som best jeg kan mens vi flyr av gårde, og jeg prøver å tenke på alt jeg må huske når vi kommer frem. Plutselig blir jeg brått revet tilbake til virkeligheten og tenker at jeg kanskje ikke kommer til å overleve denne turen, når jeg blir mer og mer klar over at sjåføren har skrevet sms de siste 3 minuttene, mens han ser ned på telefonen sin, og ikke på veien. Av og til rykker han til og styrer bussen unna møtende trafikk.
På en merkelig måte stoler jeg på denne mannen allikevel. Noen sa til meg en gang at «Jeg stoler mer på en som lever av å kjøre, enn på en hvilken som helst annen sjåfør», og «Det er sånn de kjører her, og det er hvis du ikke kjører sånn at problemene oppstår». Jeg prøver å fortelle meg selv at det at sjåføren tilbakevinner kontrollen etter et nonchalant blikk på veien er et tegn på hans meget erfarne og gode kjøreegenskaper. I hodet mitt lager jeg meg en historie om at han sikkert var et sovjetisk vidunderbarn som kjørte rally, og at nå som disse dagene er over tjener han til livets opphold ved å kjøre marshrutka i 90 km/t rundt krappe hushjørner. Det er derfor han kjører som en rallyfører!
Han har et svært, polstret ratt, og en pakke med tynne sigaretter på dashbordet. Han tar en sigarett ut av pakken, og setter albuene på rattet mens han tenner opp. Han holder sigaretten opp til vinduet, så røyken blir sugd ut.
Jeg henger på ettersom vi flyr bortover veiene. Jeg tenker på kjørestilen. Han kjører virkelig fort - det virker i allefall sånn. Girvekslingene er raske, og han akselererer på de rette strekningene. Jeg ville definitivt kjørt saktere rundt den svingen!
En gammel Lada foran oss innbyr til forbikjøring. Jeg strammer rumpemusklene, biter tennene sammen, og tenker på hva jeg driver med i de siste minuttene før jeg dør. Men plutselig er vi forbi, og lettelsen er et faktum.
Det finnes ingen logikk - han slår ned farten til sneglefart når vi må krysse trikkelinjene, mens bussen omtrent tar av på en fartsdump like etterpå. Han spinner rattet til høyre og til venstre mens han prøver å unngå hullene i veien, fremdeles akkurat som en rallyfører. Han bestemmer seg for at solbrillene må pusses, og tar øynene helt vekk fra veien mens han leter etter noe å pusse dem med så de skal være plettfrie. Ironisk, i grunn, jeg har mistet oversikten over hvor mange nesten-ulykker det har vært. Eller er det nøye kalkulerte manøvreringer?
Pannen rynker seg i konsentrasjon, og han retter på jakka ved å rykke armene forover. Han blir ytterligere fokusert. Etter som turen forløper får jeg en utrolig respekt for hans evne til å ikke kræsje. Rett etter at jeg har tenkt det, tar jeg meg selv i det, og ser etter noe som er laget av tre som jeg kan banke på. Knærne mine er hvite av å bli presset mot setet foran meg, og magemusklene får seg en skikkelig treningsøkt på denne berg- og dalbanen.
Endelig er jeg fremme ved min destinasjon. Marshrutka-turen er ikke over før den er over.
Noen ganger må man bare "ride it out" og stole på ting utenfor din kontroll.
Innlegg
